Topptur 2

 Håndtering av skredproblem og skredterreng

Når vi ferdes ute på topptur kan man ved dårlige valg sørge for å ikke komme hjem igjen, og det kan bli din siste tur i fjellet. Snø og snøskred skal man ha respekt for, siden det kan ta liv. Vi går stort sett på tur siden vi trives med det, og da bør en overordnet målsetning være å kunne gå på tur til alderen tar oss. For å klare dette må vi ha kunnskap og kompetanse til å vurdere snø og terreng slik at vi kommer oss hjem igjen for å tørke feller og klær før nye turer. 

På topptur 2 var vi to dager på tur i flott vær på to ulike lokasjoner. Første dagen kjørte vi til Grindsdalen og beveget oss opp i terrenget mot Stav. Denne dagen var fokuset rettet mot å komme tett på skredterreng og bevege oss inn i mikroterreng for å bruke navigering aktivt. Vi brukte skredproblemene aktivt for å kunne gå trygt, ved å søke inn i de trygge veivalgene vi hadde som mulige. Vi prøvde samtidig å lokalisere hvor den fineste og trygge nedkjøringen. Denne dagen var det to skredproblem, det ene var våt løssnøskred og det andre var fokksnø. Solen hadde ikke tatt så godt, så vi var ikke bekymret for våte løssnøskred. Derimot fant vi snø som var bunden, og dannet flak. Disse var veldig lokale og mulige å håndtere. 

Dag to var vi i Sogndalsdalen, nærmere bestemt Myllobotn. Vi startet i overskyet vær, og tok oss opp den bratte skogen. Vi hadde samme skredproblem denne dagen, og diskuterte jevnlig hvor utbredt skredproblemene var denne dagen. Blant annet opp skogen var det våt snø som hadde fryst på i løpet av natten, og var begynt å tine litt. Så vi konkluderte med liten utbredelse av dette. Men når vi nådde tregrensen var solen for fullt kommet frem og stekte som bare det. Det fine med denne destinasjonen var at vi kan velge å oppsøke sider i nesten alle himmelretninger for å finne den trygge og gode snøen. Vi fant både snø som var bunden til flak, og vi merket enn del solpåvirkning i de sidene som fikk mest påvirkning av solen. 

Videre i denne posten skal jeg gå nærmere inn på terrenget og terrengklassifisering. Samt se på hvordan en skal håndtere å bevege seg i skredterreng. 

Terrengklassifisering 

Når vi beveger oss ut på tur i terrenget er god turplanlegging essensielt. Da å bruke bratthetskart med utløpssoner, dette gir oss et godt innblikk i hvor bratt det er, og hvor eksponert vi er i ulike faser av en tur. På denne måten kan vi dele terreng inn i fire konkrete kategorier. Det er ikke skredterreng, enkelt, utfordrende og komplekst. Ikke skredterreng er typisk for nordisk skiferdsel, da har man gjerne med seg pulk, eller tung sekk som kompliserer ferdsel betraktelig. Enkelt skredterreng er toppturer hvor det er enkelt å navigere seg til topps uten å gå inn i løsneområder, så det vil si at man oppholder seg primært i terreng under 30 grader, men kan tidvis være i utløpsområder og noen terrengfeller. Neste som er utfordrende, her utsettes man tidvis for eksponering i både løsneområder og utløpsområder, terrengfeller og ulike terrengformasjoner. Her kan man ved god navigering minimere og eliminere eksponeringen. Her bør man redusere antallet i ei gruppe, gjerne ikke flere enn 6 stk. Siste er komplekst terreng, det er gjerne bratte og alpine topper hvor man utsettes for lengre eksponeringstid i bratte fjellsider og er ofte i flere utløpssoner samtidig. Terrenget gir samtidig begrensende rutevalg og krever god kompetanse til å vurdere snødekket. Det finnes også en teknisk modell av denne, som går mer i dybden på terrengklassifisering. Noe jeg ikke har plass til i denne bloggen (Varsom, u. å.).

Ferdsel i skredterreng

Ferdsel i skredterreng krever kompetanse og god erfaring. Det er noe som tar tid å lære, og en blir aldri utlært på dette fagfeltet. Vi har flere ulike situasjoner hvor de mest kompetente personene gjør feile vurderinger og ender opp i fatale ulykker. Det er menneskelig å ta feil, det er viktig å være klar over når det kommer til skredterreng, og vurderinger. Før man starter med å nevne ferdsel i skredterreng er det en viktig sak å være klar over. Det er risikoaksept, når man beveger seg inn i skredterreng må man være villig til å utsette seg for risiko. Risiko er et veldig bredt beskrivende ord, for å konkretisere dette noe kan vi heller bruke ordet livsfare. Altså da er man villig til å sette livet sitt i fare for å oppsøke den kule linjen vi ser ned fra det majestetiske fjellet foran oss. Er man ikke villig til det bør man holde seg unna, og heller i terreng som man klarer å håndtere. 

For å kunne bevege seg inn i skredterreng stilles det store krav til kunnskapen om snødekket. For å kunne ferdes i skredterreng må vi kunne vurdere om vi vil kunne løse ut noe skred, eller eventuelt fjernutløse skred over oss, eller at andre i fjellet løsner noe ut på oss. Da gjelder det å tilegne seg kunnskapen som kreves. Eksempelvis hvis skredproblemet er fokksnø, så å kunne bruke skredvarselet aktivt, samt søke turmål hvor man kan unngå stedene hvor snøen er dannet til flak, og heller oppsøke steder hvor snøen er helt ubunden og trygg (Varsom, u. å.). 

Litteraturliste:

Varsom, KAST terrengklasser. https://www.varsom.no/snoskredskolen/skredterreng/kast-klassifisering-av-snoskredterreng/kast-terrengklasser/

Varsom, Ferdsel i skredterreng. https://www.varsom.no/snoskredskolen/ferdsel-i-skredterreng/?ref=mainmenu